Påskeaften på Ramp
Skrevet av anonym juni 2022
Jeg satt i en av båsene på Ramp med tre av mine beste venner på Svartlamon. Påska hadde vært varm og solrik, men hjertet mitt var fortsatt sår av lengsel. Det var lenge siden jeg hadde sett eller snakket med han. Sist gang var på Antikvariatet seint en kveld, men det var egentlig ikke meninga at vi skulle møtes da, stemninga var anstrengt og han sjekka mobilen sin altfor ofte. Nå var det påskeaften, og jeg følte meg endelig litt lettere, takket være halvliteren, P.J. Harvey på anlegget og de nevnte vennene. Overalt hvor jeg dro i byen, forestilte jeg meg at jeg kunne møte på han, men ikke her, ikke i nabolaget mitt, denne kølsvarte nersida av Lademoen. Likevel så jeg hele tida ut av av vinduet, mest ut fra en tenkt mulighet om at hvis han så meg nå, ville han se at jeg hadde et liv her, se at jeg var omringa av kule folk, se at jeg var kul. Og forhåpentligvis dritpen. Og der. Herregud, der gikk han. Med hodetelefoner på og uten jakke, og han var aleine, en lørdagskveld, påskeaften, og han gikk gjennom nabolaget mitt, åpenbart ikke på vei et sted, det kunne jeg se på gangen, han var bare ute og gikk, akkurat her, i ti/ellevetida i strøket der jeg bodde. Han så opp mot vinduene på de høye murblokkene, og da han nærma seg Ramp, så jeg bort på venninna mi som satt overfor meg. Jeg klarte ikke å møte blikket hans, ikke her, med meg inne og han ute, for en gangs skyld var jeg "on dry land", mens han var "back in the rain". Sjøl om det ikke regnet. Men jeg angra meg. Jeg skulle ha banka på ruta, skulle ha knust ruta, jeg skulle ha løpt ut, velta alle glassene og stolene på vei ut og stoppa han. Han skulle ha blitt med meg inn, inn i varmen av vennene mine og stampuben min, han skulle ha satt seg ved siden av meg i en bås som plutselig blei litt for liten, men desto varmere. Desto riktigere.