En kanin på to kilo kan virkelig være et sant helvete

Skrevet av Kristin Ribe mars 2022

Kaniner spiser på omtrent alt. Så man må i alle fall pakke inn absolutt alt av ledninger. Ledninger langs lista, ledninger fra pc, tv, printer, lamper – alt. Ett minutt, og det var den mobilladeren. Men kaniner trenger å bevege på seg, og det rommet som går an å kaninsikre i to-roms-en min, 38 kvadrat-en min, er soverommet. Så kaninen hopper der når jeg er på jobb, og er i buret på stua sammen med meg når jeg kommer hjem.

Kaninen det her er snakk om, var verre enn gjennomsnittet til å spise på ting. Også tova ull-sengeteppe. (Jeg greier ikke se for meg at å ha munnen full av tova ull er særlig stas, men det var det altså for henne.). Så jeg innså at også dundyna var i fare, og noe av det jeg ønska meg minst, var dun overalt. Det blei selvfølgelig et pes med å flytte dyna fram og tilbake, men likevel klart å foretrekke. Og så slang jeg den på senga da jeg skulle legge meg – og ante virkelig ikke at det var over grensa for noe som helst når det gjaldt nabostøy. Men der tok jeg helt feil, for plutselig fikk jeg kosteskaft-banking i taket. Og jeg kvakk til først: Er det virkelig kosteskaft-banking? Måten å si fra på som jeg trodde var mest populært på 50-tallet? Men ok, jeg kunne godt ta meg den ekstra tida og heller legge dyna på senga når jeg skulle sove.

Naboen under har samme planløsning som meg, med andre ord er stua mi over stua hans, og soverommet mitt over soverommet hans. Men selv om kaninen min har fått et helt rom på dagtid, har en oppdagersk og glad kanin som henne, gjerne lyst til å skaffe seg enda større plass. Men ettersom det er helt umulig å kaninsikre stua, har jeg derfor måttet installere trappegrind i døråpninga. Og ettersom jeg klær tar plass, og jeg har en del klær, har jeg kjøpt en ekstra koffert å ha dem i. Som står foran trappegrinda. For med 38 kvadrat, har man ikke maksimalt med muligheter for hvor man plasserer ting.

En dag traff jeg naboen i etasjen under tilfeldigvis på loftet. Og han spurte om jeg ikke kunne la være å skyve på det jeg skøyv på, som altså er den kofferten med klær. Og det sa jeg at det kunne jeg dessverre ikke. At det er dumt at han hørte det, men at det ikke gikk an å la være. Og jeg trodde at han forsto det med å bo litt trangt, han som har akkurat like liten plass.

Men så, en lørdag morgen i titida, kom denne naboen opp og banka på døra mi. Og var så sinna at det dirra i leppene fordi jeg klokka åtte den morgenen hadde brutt «helgefreden» ved å samle sammen høy fra soveromsgolvet. Med hendene. Den minst bråkete metoden av alle. Jeg lot være å minne ham om at helgefred gjelder søn- og helligdager, men sa til ham, som sant var, at jeg prøver å være stille, men da skreik han imot meg: «Nei, det gjør du ikke!» Og sinna menn har jeg en viss fysisk respekt for, så jeg forta meg å lukke og låse. Og han dundra på døra, for han var jo ikke ferdig med å være sinna.

En times tid etterpå sendte han en sms. Om at mitt dyrehold var sjenerende for hans helse og livskvalitet, og kom med en anmodning om at jeg fant en annen, og permanent løsning for mitt dyrehold, som ikke var over hans soverom. «Om du fra nå av ikke respekterer og etterkommer denne klage og anmodning, sender jeg en formell klage til sameiet. Jeg kan med sikkerhet si at man ikke har rett til å holde dyr med sjenanse for andre. Jeg vil også ta saken videre med advokat hos leieboerforeningen dersom sameiet ikke gir medhold i anmodningen.» Videre klaga han på at jeg sto opp om natta (bl.a. for å gå på do), eller la meg for seint. Jeg prøvde å fortelle ham at det var tillatt med dyr i sameiet, og at han kunne ha hatt en diger hund eller en 3-åring over seg som våkna klokka fem på morgenen, løp, hylte, falt og skubba duplo. Jeg påpekte at man kan lære opp kaniner til en del ting, men ikke til å la være å grave og hoppe. Dessuten fortalte jeg ham at lyder går begge veier, og at jeg tidligere hadde hørt på tre timer-om-dagen-sex fra hans leilighet (annen leieboer), uten at jeg kunne klage på det. Det var ikke optimalt, akkurat det, men sånn er det å bo tett på hverandre. Og hvis han ville endre sameievedtektene ang. dyrehold, kunne han sende inn et formelt forslag til styret.

I en ny sms framsatte han klagen på nytt, og trua meg med at han sjøl hadde hatt styre- og lederverv i sameie, og var kjent med kommunale forskrifter om ro og hensyn, og prosessen rundt klager på dette, og ba meg på vennligste måte tenke over mitt dyrehold en gang til/ha kanin på en måte som ikke høres. «Det står neppe i vedtektene at du kan ha dyr selv om dette fratar andre livskvalitet eller er sjenerende. Om du ikke ser noen annen måte, kan du ikke ha dyr. Men med litt oppfinnsomhet finner du sikkert en løsning.» Og jeg blei jo litt i stuss: At en våken og frisk kanin beveger seg – hvordan greier han å tenke at det er en uvanlig aktivitet? Men jeg blei likevel litt uggen over at han var så opprørt at han trua med advokat, så jeg googla Naboloven og Sameieloven og hva de sier om støy (uavhengig av hva som «neppe står i vedtektene»). Etter googling en times tid, blei jeg heldigvis helt trygg på at han verken kunne kreve at kaninen måtte være i bur hele dagen, eller at jeg måtte liste meg omkring hele døgnet. (Og én ting forsto jeg, bare av ordbruken hans, at disse sms-ene var jeg nødt til å ta vare på. Dette kunne eskalere.)

Neste dag tok jeg opp saken med styret i sameiet og fortalte dem om den kommende klagen. Et styremedlem som hadde bodd i huset i årevis, fortalte da, at han på ett tidspunkt bodde mellom et country-band og ei som spilte piano – som av og til øvde på likt, ofte i forskjellig takt og forskjellig toneart, og muligens ikke så talentfulle noen av dem (men det sa han ikke noe om). Og jeg tenker at sånn kan det av og til være, å bo tett sammen i en gammel bygård. Et bygg fra 1912. Fire etasjer, der det mellom etasjene er varmeisolert med koks, og det har jeg hørt ikke er så verst, men jeg er usikker på om koks gir særlig god lydisolering, etter dagens standard. Og jeg lurer sånn på hva han forventa seg da han skreiv under leiekontrakten, for jeg er ikke stor, jeg har ikke kjæreste, ikke barn, ikke stereoanlegg, jeg har mange på besøk kun fire-fem ganger i året, og da sitter vi til bords og folk går sånn i tolv-ettida.

I tillegg til det absurde i klagen hans, kjente jeg et sånt ekstra agg, for han bare leide leilighet, og jeg eier min. Han sto fritt til å flytte når han ville. Men så tenker jeg jo, og tenkte da, at også naboklager er noe man må forholde seg til når man bor så tett sammen. Han var frustrert. Han ønska å få det som han ville. Jeg måtte tåle at han klager. Men – jeg kunne ikke hjelpe ham uten at det ville gå ut over min livskvalitet. Og så snill er jeg ikke, verken da eller nå. (Og det er alltids lov å håpe på at verden kun er hensyn og lutter barmhjertighet og at naboer legger fra seg alt av sitt eget liv for at andre skal kunne hvile hele døgnet, men realistisk er det dessverre ikke.)

Likevel gikk jeg hardt inn for være stille, både med og uten kanin, men det hjalp ikke en tøddel på humøret hans. For etter to uker gikk han faktisk til advokat i Leieboerforeningen. Og sendte meg nok en sms, der han understreka at han ikke ønska å være noen sur nabo, men at han ønska trygghet for å sove og hvile. (Men legge seg 2315 og sove til 09, tenkte jeg da jeg så det, han kan da ikke forvente at noen skal være stille i ti timer? Og i tillegg på dagtid når han også trenger å hvile seg – trodde han at folk blir med på å innskrenke hverdagen sin totalt og i alle retninger, selv om man «vennlig anmoder» om nærmest ingen lyd «uansett tid på døgnet»?) Men advokaten i Leieboerforeningen prøvde jo å hjelpe ham, og den har jeg forståelse for, så han hadde vel sagt seg enig i at dyrehold som høres i taket og ned i leiligheten under, og som holdes over der andre skal sove, juridisk sett er å regne som ulempe og sjenanse, og at mitt dyrehold derfor kunne regnes å være utenfor det som vedtektene i sameiet tillot. Og at alminnelig dyrehold og et rimelig tiltak ville være at jeg skaffa et underlag som dempa lyder, og at jeg skaffa meg en permanent plass for dyret, noe som ville være bra for både meg og dyret, ifølge min nabo. Avslutningsvis gjentok han at det var jeg som ville ha kanin, og som derfor måtte finne en løsning. (Forslaget hans, å ha kaninen på en permanent plass, dvs. konstant i bur «til det beste for dyret», er rett og slett et horribelt utsagn, men den tok jeg ikke videre.)

Og selv om jeg hadde googla kort for to uker siden, hadde han altså fått støtte fra sin advokat. Og jeg har overhodet ingen juridisk erfaring, så nå var jeg jo virkelig nødt til å se om det var «hold i» det han kom med. For det virka litt for lettvint å tolke ordlyden i loven sånn som naboen gjorde, og heldigvis er det sånn i Norge, at man ikke kan tolke lovtekster som man vil og som det passer en. Så jeg googla ganske mye, men blei nok en gang trygg på at kaninen kunne få leve, og at dette ikke var noen sak som kunne føre til tvangssalg.

«Urimelig støy»
er basert på en objektiv vurdering av forventa støy i gitte nabolag. Her: Bygårder på alle kanter. Her: Bygård fra 1912. Her: Han veit han ikke bor øverst. Og privat opplevelse av støy, uansett hvor belastende det oppleves for den enkelte, veier ikke tungt nok ift. den objektive vurderinga, og sånne klager vil ikke få medhold i retten.

«Unødvendig støy» går på
A: om det lyd gjort for å terge, eller
B: om det er teknisk eller økonomisk gjennomførbart å gjøre noe med problemet.

A: om jeg har en kanin for å terge naboen min? Overhodet ikke.
B: om det er teknisk eller økonomisk mulig heller ha kaninen på stua? Nei, hvor mye jeg enn kunne ha ønska å ha den der sammen med meg, og la den få enda mer plass å boltre seg på. Det er dette helt uløselige problemet med ledninger. Og bytte om på hva jeg bruker som soverom og stue? Ha skrivebord og skrivebordstol og pc og printer og sofa og lenestol og stuebord og seks bokhyller og permer og høyttaler og tv og DVD-spiller og dekoder og kleskurv og kleskoffert og oljeovn på soverommet? På 6,3 kvadrat? Teknisk eller økonomisk mulig å dempe lydene fra soverommet, ved å legge inn teppe/mykt underlag? Nei. Kaniner spiser alt, også tepper og panel og papp langs veggene. Og litt uhell/tiss kan skje, selv om jeg har kanin-do. Golvet må kunne vaskes. Isolere golvet? Jeg har ikke sjekka tall her, men kan tenke at det vil kreve å i alle fall løfte golvet 15-20 cm, kappe av døra og få betydelig mindre kubikk soverom. I tillegg ville jeg ha måttet betale for snekker og materialer. Det er mao. verken teknisk eller økonomisk gjennomførbart. (Og så er det igjen det punktet med at han kun leier leiligheten, og, som et tilleggspunkt: at ingen andre har klaga.)

Men som ikke-jurist veit man jo likevel ikke så godt hvordan lovverket blir tolka i retten, så jeg var også nødt til å sette meg inn i ulike faktiske dommer. Og fant bl.a. den der en nabo klagde på støy fordi det bodde 9 andre i leiligheten over, men tapte saken og måtte betale 170 000 kroner i saksomkostninger. For selv om han som solgte leiligheten til ham, hadde bedt familien over være stille under visninga, var det et nabolag med fullt av både små og store familier, derfor var dette objektivt forventa støy, uansett om det føles feil, og uansett om det er surt å tape 170 000 kroner på å være sta. Og så var det interessant, den tapte saken om at Gardermoen lufthavn ga for mye støy, men der de som førte sak, hadde kjøpt tomt etter at det var blitt bestemt å legge flyplass der. For da var det blitt forventa støy i gitte nabolag.

Jeg satte meg også inn å begrepene «sjenanse» og «ulempe» ift. dyrehold i et sameie. For selv når et sameie har vedtatt total-forbud mot husdyr, viser rettspraksis at sosiale hensyn og forbedring av dyreeiers livskvalitet og livsutfoldelse er tilstrekkelig til at dyret kan beholdes. Dyreeier må ikke framvise legeattest. Lukt og forsøpling av fellesareal var ikke relevant punkt for saken mellom meg og naboen under. Lyd kan avgjøres ved måling av desibel, men også her vil den objektive vurderinga av forventa støy i gitte nabolag tre inn: Loven åpner med andre ord ikke for at sarte mennesker kan klage på hva de vil. Og det var både opplysende og fint å lese: Til og med Høyesterett har gitt dyreeier medhold (Emmeline-dommen). Jeg fant kun én sak der dyreeier godtok å fire på egne behov: Den gjaldt ei som hadde 19 ildere som gikk løse. Dette forholdet gikk ikke videre til rettssak, der hu kunne fått medhold, hu også, for målte 31 desibel er under grensa som er satt av myndighetene for for mye støy. Men – noe også en dedikert dyreeier kan ha forståelse for – kan tallet 19 ha spilt en rolle da dyreeier i nevnte sak likevel inngikk forlik med klager om å ha kun 5.

Og det var jo ingen tvil, selv om det kan kjennes hardt og brutalt og frustrerende: Her var det altså naboen min som måtte finne en løsning – i sin egen leilighet. Og ved å speile sarkasmen hans, tenkte jeg jo, at med «litt oppfinnsomhet» ville han nok klare det. Men jeg lot være å skrive akkurat det til ham, men fortalte ham at jeg hadde tenkt på mulige løsninger, men at ingen var verken «teknisk eller økonomisk gjennomførbare», slik loven forutsetter for at en klage skal gå gjennom. Jeg var jo frustrert etter hvert, jeg også, og skreiv nokså krast at jeg ikke trodde han hadde satt seg godt nok inn i lovverket, og foreslo at vi kunne ta det til retten, sånn at vi kunne bli ferdige med det.

Men det var jo å helle litt bensin på bålet, for han hadde jo stolt på juristen sin i Leieboerforeningen. Som kanskje ikke hadde fortalt ham om faktiske dommer, og forskjellen på subjektiv og objektiv tolkning av loven. «Mao. er det juristene hos Leieboerforeningen som ikke har satt seg inn i lovverket. Du kan jo lese hele vedtekt 3-2 en gang til, samt husordensreglene, og tenke deg litt om på hva som faktisk står der. Ønsker deg en riktig god påske så lenge!» (En annen mulighet er at juristen likevel hadde sagt litt om det med subjektiv/objektiv, men akkurat det hadde naboen min ikke fått med seg – for det er jo ikke til å komme forbi at å «tenke seg litt om» og høre nøye etter ikke alltid er et iltert og opprørt menneske sin store forse). Men det kan være veldig vanskelig å diskutere med opprørte mennesker, så jeg svarte kun kort: «Jeg kan lese. Og jeg møter deg gjerne i Forliksrådet. Null stress. God påske så lenge.» (Selv om jeg kjente at ønsket om at han skulle få ei god påske ikke var helt oppriktig ment fra min side.)

Og jeg kunne nok ha gitt ham linkene til de faktiske dommene, og det jeg ellers hadde funnet ut, sånn at han kunne ha roa seg litt mer på den måten, men ut fra dialogen hittil, var jeg meget usikker på om det faktisk hadde hjulpet. Og hvis det ikke hadde hjulpet, ville jeg jo ha gitt ham mulighet til å være forberedt på det jeg kom med på det eventuelle, framtidige møtet i Forliksrådet. Ved å holde disse dommene for meg sjøl, kunne jeg i stedet ha sjansen til å ta ham «på senga» (intendert ordspill). Men så visste jeg jo også, at det nok er svært lite sannsynlig at Forliksrådet hadde prioritert en sak om en to-kilos kanin. Så kanskje jeg bare skulle ha gjort det.

På nesten tre måneder hørte jeg ikke noe, verken skråsikre utsagn eller vennlige anmodninger, så jeg gikk ut ifra at han hadde tatt opp saken med sin advokat en gang til, og nå hadde skjønt at han ikke kunne vinne fram med den. Men så, klokka 03.20 ei natt, da jeg sto opp for å gå på do, hørte jeg naboen banne under meg, før han kom opp og dundra på døra mi. Men som sagt, man lukker ikke opp for rasende menn. Neste morgen skreiv jeg en kort sms, om at det jo ikke er så heldig at en som sliter med å sove bor rett under en annen som ikke får sove, men «det er nå engang sånn, og det må man leve med eller flytte fra. Men det er ikke greit å være rasende».

Et halvår gikk, og jeg var nok en gang i den tro at han hadde tatt til fornuft/innsett at han var urimelig. Men der tok jeg skammelig feil, for så kom nye kosteslag i taket. Og jeg kjente jo en sterk trang til å koste tilbake til ham, men kosteslag er jo faktisk unødvendig støy, gjort «for å terge». I sms-en dagen etterpå viste han igjen til sameiets vedtekter for nattero og dyrehold, framholdt at han hadde vært svært overbærende med meg, men at lydene fra meg og kaninen min var en helseplage for ham. «Å sette personlige behov over alminnelige grunnleggende behov som søvn er uverdig. Jeg ber deg la være å la dine behov gå ut over meg og min helse. Hvis dette er vanskelig for deg, er det i så fall du som må flytte og finne en egnet bolig for deg og ditt.»

Og jeg veit at ikke alle kommer overens, og det vil kunne oppstå gnisninger der folk bor tett sammen, og det er en del av «pakka» når man flytter til et sted der folk bor tett sammen, men jeg kjente, at der gikk han for langt. Så jeg påpekte at han nok ikke hadde fått det med seg, men at urimelig støy, i rettssaker, går på «objektiv forventa støy i gitte nabolag». Og gjentok muligheten av at vi kunne møtes i Forliksrådet.

Men vi var virkelig ikke på bølgelengde:
- «Dine aktiviteter det her er snakk om er ikke forventa støy iht. sameiets vedtekter og regler, som ellers bygger på Nabolovens paragraf 2. Jeg ber deg vennligst slutte å sende meg usaklige meldinger og argumenter når du ikke har noe å fare med, og forholde deg til de samme regler og hensyn som gjelder for alle andre.»
- «Vel, du tolker naboloven subjektivt. Jeg forholder meg til faktisk rettspraksis og gjeldende domsavsigelser, og dermed den objektive forståelsen av loven.»
- «Jeg forholder meg til det som står i lovverk, vedtekter og regler. Det er du som tolker subjektivt. Det fins ingen rettspraksis for å sette grunnleggende helsebehov som søvn til side, det er det heller ikke hjemmel for i nevnte lovverk. Jeg ber deg faktisk ikke om noe annet enn å forholde deg til det mest alminnelige oss mennesker imellom.»

Og jeg tenkte jo inni meg, at i så fall tenker også dommerne i Høyesterett subjektivt. Men så har jeg jo lært, at ofte, når noen er sinte, bør man la dem få siste ordet. Så jeg lot være å svare ham videre. Selv om jeg også kjente at «det mest alminnelige mennesker imellom» også går andre veien: Å respektere mine behov, å respektere at jeg kan lese flytende og få med meg innholdet, og at det nok kan være like «uverdig» av et menneske å hevde noe annet.

Og jeg må jo understreke, at det er ganske opplagt at mannen ikke var helt i vater i denne tida. Og man blir vel ikke mer i vater av å ikke få sove. Men – å kalle meg et uverdig menneske er en så grov beskyldning at det rett og slett ikke var greit å gi ham det siste ordet og la det stå uimotsagt. Og det var heller ikke greit at han i prinsippet skreiv av jeg skulle selge leiligheten min for at han skulle få sove. Så jeg skreiv brev til huseieren hans, la fram saken og foreslo at vi kunne la en objektiv part, med kjennskap til et nabolag som vårt, være der litt og avgjøre om lydene fra meg og min to-kilos kanin var så langt over rimelighetens grenser at oppførselen hans var akseptabel. Dagen etter fikk jeg mail fra huseieren hans om at han hadde sagt opp, og kom til å flytte ut innen tre uker. Og jeg blei så utrolig letta, for dette kunne jo virkelig ha holdt på i årevis.

Den omtalte kaninen er død (det er noen år siden dette skjedde), men jeg har både en ny kanin og nye naboer, og vi lever omkring hverandre på vanlig vis: Jeg lager noen lyder, de lager noen lyder. Og det er jo lyd på Lademoen. Som han på andre sida av gata da jeg flytta hit, som hver fredag, i mer enn et år, satte på en cd med Åge – på full guffe og med åpent vindu. Og så dro han på byen. Å bo i blokk fra 1912 kan også innebære at man hører naboen stønne mens han løfter vekter (jeg lurte veldig på hva den lyden var, for den var der i flere timer hver dag i over en måned, men falt ned på at det ikke var sex). Og sitte en hel time og lure på hvor lenge den mannen skulle snakke sånn, så rolig, og uten å vente på svar, helt til jeg jo skjønte at naboen hørte på lydbok. Det kan innebære at man har en nabo spiller elgitar litt høyt, men som ikke er så verst god. Det kan innebære å bo ved siden av et par som krangla ganske mye, men heldigvis hører jeg mest tonefall, og ikke ord. Og å bo ved siden av en som i flere dager sang/skreik de samme fire taktene i en sang bare han kunne litt av. Bo ved siden av en nabo som hørte på språkkurs på dagtid, og som ikke trodde jeg var hjemme. Støvsugerlyd. Dirringa fra sentrifugen til vaskemaskinen i leiligheten under. Dårlig musikksmak. Studentfester med allsang. Og så er det litt av nabolaget at toglinja går helt inntil. «Det går alltid et tog» sto det nøkternt på en av murveggene i Anton Kalvaas gate for en del år siden.

Men det er jo et sånt nabolag jeg vil bo i.
Der det er folk.

Og så er det litt av nabolaget/naboskapet at jeg våkna en lørdagsnatt av noen som skrapte med nøkkel på ytterdøra til leiligheten min (og den er om lag 10 cm fra øret mitt når jeg ligger i senga): «Slepp mæ inn! Slepp mæ inn!» Men det ville jeg ikke, jeg er som nevnt verken sterk eller stor, så jeg ringte politiet, og de kom tvert. Men så viste det seg at jeg ikke trengte å være redd, for politiet hadde funnet naboen fra etasjen under (dette var før kanin-hateren), som hadde vært så full at han hadde gått opp ei trapp for mye. Og da passa jo ikke nøkkelen. Og jeg var jo ikke kjæresten hans, som kunne lukke ham inn. Men så viste det seg jo, at han ikke bare hadde vært full, men også så sinnssykt tissatrengt, så det hasta jo litt med at den kjæresten skulle lukke opp, eller at den nøkkelen hans skulle passe.

Og den historien er verdt ny dørmatte.