Jule-evangeliet fra Lademoen Kirke, 1967

Skrevet av Dag Rønning desember 2021

Julaften 1967. Det betyr at jeg er sju år. Hjemme, der Persaunevegen krysser Rønningsbakken, er det gnistrende, nærmest selvantennende stemning. Klokka må være rundt 16.00. På kjøkkenet har Mor, med alt sitt dramatiske talent, et jerngrep rundt siste innspurt. Det farger hele førsteetasjen, ja, djupsnøen i hagen også, utenfor det hvitmalte trehuset i to etasjer, bygd 1952. Perfeksjonskravet til det perfekt pyntede hjem, den perfekte svor og den perfekte multekrem har ruget over forstadsidyllen i ukesvis. Hver en julegardin, juleduk og juleløper er hjemmesydd og nystrøket. Messingskåler og kobberstamper skinner om kapp med sølvtøybestikket der det ligger linet opp ved siden av stasserviset, det vi brukte bare denne ene kvelden i året. Hjemmeflettede papirhjerter, engler og glasskuler henger i ei julegran som hverken er særlig frisk eller symmetrisk.
Jeg hadde vært med Far på Torvet dagen før og handlet den forpjuskede grana, og kan herved bevitne at Mors fremstilling stemmer: Å vente til Lillejulaftenskveld medførte at man kun hadde de siste trærne å velge blant. Dessuten hadde han sannsynligvis truffet en juletrehandler fra Orkdalen som han kjente (sant), de hadde jabbet seg bort i saftige historier fra dalen (sant), havnet i en godlynt handel, hvor det å prute var det artigste (sant). Kanskje syntes han også at han var snill, som hjalp en gammel kjenning med å bli kvitt det siste og styggeste treet? Hun er rasende på han for dette.
Nå går vi inn i de siste to timene før julemiddagen. Tante Mildrid, Onkel Finn og søskenbarn Torstein i andre-etasjen kommer ned snart, vi blir ni til bords. Ribba står i ovnen, Mor har stålkontroll, men ergrer seg så grønnjævlig over den skeive granbusken - det overstråler alt. Med øm patos trekker hun trumfen: «No har æ har mista løsta te å pynt mæ sjøl.» Her, på oppløpssida, er en time avsatt til prikken over i`en, å fikse seg sjøl til jul. En del år etter dette, kom hun dessverre ikke alltid i mål med denne siste biten. Hun valgte da å ikke skifte om til middag, men tasset rundt som en ulykkelig slave med ribbefettflekker på forkleet, sang bare delvis med på julesangene rundt treet, krydret dem heller med et par velregisserte snufs. Noen år etter det igjen tok jeg over ribbeansvaret i Persaunevegen 3 B, og da var det som om hele julepiffen rant ut av henne.
Men tilbake til julaften 1967, altså rundt klokka 16.00. Far vil gjennomføre familiens faste ritual, et besøk i kirka for å høre juleevangeliet. Samtidig er det klart at hans begredelige juletrekjøp har gjort Mor til en lummer vulkan. Et taust familieråd finner fort ut at han får ta med seg attpåklatten, meg, mens Trond, Barbro og Liven blir hjemme. For å prøve å trøste naturkreftene.
Gårdsplassen og gårdsveien er strøkent nymåka, julefakler og granbar på trappa. Kirkeklokkene fra Lademoen Kirke høres godt når vi åpner garasjeportene og setter oss i den grå Opel Rekorden.
Kling, klong, lyden blir sterkere etter hvert som vi siger ned, vestover Innherredsveien. Rundt Lamokirka er det fylt opp med biler, de står på skrå oppi snøhauger og på plena i Minneparken, der nyveien mellom Mobilstasjonen og UFFA-huset kom et tiår etter. Far limer passasjersida på Rekorden inntil en av blokkveggene i Lademoen Kirkeallé. KLING, KLONG! Når vi går ut av bila, begge gjennom sjåførsida, runger kirkeklokkene som paradisets bjeller. Far tar meg i hånda, skviser oss mildt inn i folkestrømmen, og finner en ledig flekk for oss to på en trebenk i den digre steinkirka. Jeg slipper hånda hans, forsyner meg med et av de små heftene som menigheten har lagt ut, og blir sittende å bla i det.
Ganske så snart pumper organisten i gang «Et barn er født i Bethlehem». Den stappfulle Lamokirka synger av sine lungers kraft. Sangen legger seg, en prest i lilla messehagel bestiger prekestolen. Det er bomstilt i kirkerommet, alle venter på at setningen: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» skal bryte stillheten. Men jeg syntes jeg hørte en ørliten lyd siden av meg, og kikker opp på Fars ansikt. Han sitter og gråter stille. Han, i sitt femtiende år. Han som forlot bygda og ble regnskapssjef i byen. Firebarnsfaren som snekret og bygde hus, båt og hytte til familien sin. Klippen fra Svorkmo. Han som i mange påsker, før og etter dette, bar eller trakk meg opp til toppvarden på Slettfjellet. Han jeg aldri hadde sett vise annet enn ro, kløkt, humor og varme. Nå renner tårene ned, langs det gedigne snytskaftet.
Det må ha vært tårene jeg hørte, for det kommer ikke en lyd fra han. Ikke et hulk, eller en aldri så liten svelgelyd, det bare flommer ut av øynene hans. Jeg legger juleheftet tilbake på hylla og legger den lubne barnehånda mi på hans svære, grove hesje-never. Han griper rundt den og klemmer passe hardt til, smiler til meg med gjennomvåte øyne og vi blir sittende sånn. Presten er forlengst i gang, nå hever han stemmen, så vidt: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Jeg trakk litt i labben, Far slapp grepet, tørket tårene og strøyk meg over håret.
Det ble ikke sagt ett ord i bila hjem. Det var et møte mellom menn. En som aldri mistet barnet i seg, og et barn som tok det første, lille steget mot manndom, julaften, 1967, i Lademoen Kirke.