Min bestevenn og nordlyset

Skrevet av Andreas Belboe mai 2022

Jeg og min bestekompis, Petter, var begge ubeskrivelig fascinerte av nordlyset. Her på banen har jeg mitt aller beste minne med han, og banen har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte.

Hver gang det dukket opp nordlys i Trondheimsnatta, løp vi begge hit og la oss ned på isen for å se på himmelen som gnistret og spraket. Vi kunne ligge i uendelige timer og bare beundre himmelen. En veldig spesiell natt i februar eksploderte himmelen i grønt, rødt, fiolett og blått, og det virket nesten som om det lagde lyd! Det var rett og slett øredøvende mange farger. Der lå vi begge, i fullstendig stillhet, midt på banen, helt alene, og bare eksisterte sammen. Da fargespillet til slutt roet seg, og himmelen ble sitt mørke selv igjen, kikket vi begge på hverandre med tårer i øynene, gliste til hverandre i ekstase, og sa god natt og farvel - slik vi alltid brukte. Dessverre ble dette mitt siste møte med min beste venn, for dagen etter døde han brått og uventet. Hver gang jeg ser nordlyset dukke opp i Trondheimsnatta den dag i dag, kjører jeg til banen og legger meg ned, for kan jeg og Petter endelig være sammen igjen.

(Bildet har jeg selv tatt på banen, i september 2021)