Noen skrev følgende: Marion Britt H. Lund:
INNHERREDSVEIEN 67A BLE ET TILFLUKTSSTED
Tilfluktssted
For meg ble Innherredsveien 67A et tilfluktssted. Ingen visste det, men jeg hadde rømt for å bryte meg ut av den billedrammen som var satt opp for meg, og som jeg fortvilet hadde prøvd å passe inn i. Så jeg kom til leiligheten med en eske full av glasskår, og rammen hadde jeg demontert og lagt pent ned i en pakke med brunt papir, og med solid hyssing rundt. Alt dette ble satt i et skap i et hjørne av soverommet. Nå skulle et nytt liv begynne. Jeg visste at jeg måtte ta hånd om både glasskårene og rammen senere.
Det nye hjemmet på Lademoen
Inngangsdøra i leiligheten var trolig fra byggeåret, 1904. Det var vakkert, farget glass satt inn i døra. Senere ble denne døra byttet ut med en ny og moderne branndør. Moderniteten var uunngåelig, men jeg bar med meg minnet om den vakre glassdøra.
Leiligheten hadde en gang, ei litas stue, et soverom, bad og kjøkken. Badet var det minste jeg hadde sett, men det gjorde nytten. Det var et liv på 40 kvadrat. Det var veldig kaldt om vinteren. Jeg satt og skrev på en gammeldags, rød skrivemaskin, men fordi det var så kaldt, måtte jeg bruke pulsvotter. Etter hvert forstod jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg fikk leiligheten pusset opp, og den ble som ny, bortsett fra badet, som jeg fortsatte å leve med helt fram til flyttingen. Jeg fikk satt inn en bitteliten Jøtul-ovn, og hverdagen ble levelig på en annen måte.
Stua og soverommet vendte ut mot en trafikkert gate, altså Innherredsveien. Senere så jeg en statistikk som viste at det gikk cirka 30000 biler og kjøretøy forbi vinduene mine i løpet av et døgn. Jeg kunne strekke armene ut gjennom de åpne vinduene og nesten ta på bilene. Opplevelsen av å bo i en slik trafikkmaskin har herdet meg, og da jeg etter lang tid flyttet, var jeg ikke redd for at det skulle bli for mye trafikk på det nye stedet. Jeg sammenliknet bare med de mange tusen bilene og tenkte: «Pytt!»
Kjøkkenvinduet vendte ut mot en rotete bakgård som ropte på renovering. Det stod et bittelite hus der som jeg aldri hadde våget meg nær. Det stod ei hengebjørk der. En dag gjorde jeg noe merkelig. Jeg stilte meg foran kjøkkenvinduet, så ut mot kaoset og hengebjørka, strakte armene i været og sa med høy stemme: En dag skal jeg bli oppreist. Jeg skal finne ut av tingene. Jeg skal bli som bjørka.
Jugend
Da jeg flyttet inn i huset, ante jeg ikke at jeg hadde flyttet inn i en jugendgård. Jeg visste knapt hva «jugend» var. Jeg trengte bare et tak over livet. Senere fikk jeg vite at mer enn 400 bygninger i Trondheim er jugendhus. Jugend – den nye stilen! De nye, rene linjene! Jeg kjente intuitivt at dette passet, for jeg måtte inn i noe nytt. Og for meg var, og er, Innherredsveien 67A et vakkert hus med rene linjer. De små, sirlige smijernsbalkongene er som små lytteposter mot verden. Fasadedekorasjonene er enkle, ikke prangende. I jugend lå frihet. I jugend ligger frihet.
Gardinene
Jeg hadde kjøpt en symaskin som nå virkelig kom til nytte. Jeg kjøpte mange meter med tykt, olivengrønt chenillestoff og sydde seks gardinlengder, fire til stua og to til soverommet. Stoffet var på samme tid grovt og mykt. På litt avstand så du de kraftige og grove tverrgående stripene, men kom du nær og tok på stoffet, var det silkemykt. Disse gardinene hadde jeg om vintrene, men om somrene hadde jeg hvite bomullsgardiner med rosa og lilla tulipaner, som jeg også hadde sydd. En gang min mor kom på besøk, husker jeg hun sa jeg hadde fine gardiner. I dag, mange år etter, er chenillegardinene tapt, men de hvite med tulipaner har jeg ennå. Tulipanene fortsetter å blomstre.
Studier
Jeg tok hovedfag i nordisk språk og litteratur, og senere ble jeg doktorgradsstipendiat. Den røde skrivemaskinen ble byttet ut med en stor og ganske uhåndterlig PC. Jeg skrev hovedfagsoppgave om Pär Lagerkvists roman Barabbas. Hver dag tok jeg bussen til universitetet på Dragvoll og var sammen med de intellektuelle. Jeg var en av dem, men jeg var en fremmed. Men tidlige morgener og sener kvelder – jeg leste, og jeg skrev. Det var noe jeg måtte skrive meg inn i, og ut av, bort fra. Jeg måtte skrive meg nær. Jeg levde nær Lagerkvist.
Størhuset. Hengebjørka
Midt i den gamle og litt utydelige bakgården stod størhuset. Det var lite og grått og utilnærmelig. Jeg kan ikke huske om huset hadde vinduer, men det må ha hatt det. Det var bare et ord for meg – størhuset. Hva var inni? Huset forble hemmelighetsfullt for meg. I dag vet jeg jo hvilken funksjon det hadde, som et sted for vasking.
En dag ble alt forandret. En minigravemaskin kom kjørende inn i bakgården, og uten at jeg helt rakk å observere hva som skjedde, var størhuset revet, rasert og tapt. Det var som om en ny tid startet den dagen. Jeg fikk også høre en umiskjennelig lyd av motorsag. Kunne noen høre den skremmende lyden fra mitt redde hjerte? Jeg sprang ut i bakgården og ropte: «Berg treet!» Men treet stod som før. Hadde jeg hørt feil? Det vet jeg ikke helt til denne dag. Men treet ble stående, og det står ennå. Og jeg husker mitt løfte, om å bli som treet.
Rottene
Vi fikk rotter i kjelleren. En dag jeg skulle ned i boden, så jeg at det var gravd opp små jordhauger som ikke kunne være laget av mennesker. Et skadedyrfirma kom oss raskt til unnsetning. Men jeg tok på meg slagstøvler hver gang jeg skulle ned i kjelleren. Jeg hadde også utstyrt meg med en stokk, som jeg høylytt og resolutt banket med når jeg gikk ned kjellertrappen. At noe bare plutselig kunne komme opp fra jorden på denne måten! Det var en logisk forklaring på det, men det var også et tegn.
Kirken. Emmaus-vandrerne. Altertavlen
Livet var tungt og taust. Jeg hadde to hjelpere, Gud og en annen. Derfor overlevde jeg. Allerede tidlig i ungdomsårene hadde jeg lest teologen Dietrich Bonhoeffer som skrev dagbok mens han satt i nazistenes fengsel. Jeg kjente at tankene hans om Gud ga resonans hos meg. Han skrev blant annet: «Den Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til oss selv.» En bibeltekst jeg ofte vendte tilbake til, var den om Emmaus-vandrerne, om de to disiplene som tunge av sorg gikk fra Jerusalem til Emmaus etter at Jesus var død. Mens de gikk, kom en mann og gikk sammen med dem, men de kjente ham ikke, ikke før han brøt brødet og bad takkebønnen. Men da ble han usynlig for dem. Jeg gikk ofte på veien til Emmaus.
Som Innherredsveien ble et tilfluktssted for meg, ble også kirken det. Den var også bygd i jugendstil, med den karakteristiske råkoppsteinen utvendig, stein hogd til slik at overflaten blir grov og ujevn. På folkemunne ble – og blir – Lademoen kirke kalt Østby-katedralen, og det er et dekkende navn. Det er noe majestetisk ved kirken, en stolthet og selvbevissthet. Den står og kneiser! Da kirken ble bygd, var det noen som på fullt alvor mente at den var for fin for arbeiderklassen på Lademoen. Det er et utsagn som i grunnen kommenterer seg selv.
Inne i kirken var det særlig ett sted som ble mitt faste punkt. Det var altertavlen, malt av Gabriel Kielland. Motivet er nettopp Jesus og Emmaus-vandrerne. Kunstneren valgte å bruke tre personer i lokalmiljøet som modeller, men en av modellene, en døvstum skomaker, møtte ikke opp. Resultatet ble at en bryggeriarbeider, Oluf H. Hammer, ble modell for begge vandrerne, sett forfra og fra siden, mens en apoteker, Casper F. Westad, var modell for Jesus. Gabriel Kielland må ha vært en genial kunstner. Han plasserte Jesus på Lademoen, og han gjorde det ved å bruke mennesker som bodde på Lademoen og kjente bydelen. Jesus kom til Lademoen, og han er der fortsatt!
Kjærligheten. Magasiner av gråt
Innherredsveien 67A, kirken og Lademo-parken ble for meg som en hellig trekant. Fra stua mi hadde jeg panoramautsikt mot parken. Den var fascinerende til alle årstider. Jeg kunne følge med på hvordan de majestetiske kastanjene fikk liv om våren, og hvordan blomstene stod som lanterner og lyste. Og jeg så høstløvet, og til slutt de nakne trærne.
Jeg møtte kjærligheten i Innherredsveien. Sier du at det høres patetisk ut, ville jeg kanskje selv ha sagt det. Før. Om kjærligheten hadde jeg lært at det viktigste var å følge reglene, og dermed ble kjærligheten strengt tatt av mindre betydning. Jeg hadde tatt avstand fra dette, og da jeg flyttet inn i Innherredsveien, hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg ville avstå fra kjærligheten. Det virket for meg som et overkommelig valg. Men så møtte jeg mannen som snudde alt i livet mitt. Den første daten vår hadde vi i Lademo-parken. Det var en dag midt mellom vinter og vår. Vi møttes like ved fontenen, der vannet snart ville velle fram. Den dagen var himmelen åpen over Lademoen, og rett over fontenen hørte jeg himmelsk sang.
Kjærligheten var ikke lenger et pliktløp, men et mysterium. Jeg opplevde for første gang å være hjemme hos et annet menneske. Og jeg hadde en forunderlig følelse av at jeg alltid hadde kjent denne mannen. Vi datet på kirkegården også. Forholdet mellom oss var på liv og død, så det var ingenting rart i det. Og mellom parken og kirkegården utfoldet kjærligheten vår seg.
Omstendigheter, eller det noen kaller skjebnen, avsluttet forholdet vårt, og jeg gikk inn i en avsindig sorg. Det gamle murhuset ristet av gråt, og det bare fortsatte og fortsatte. Men huset tålte det, og det står der fortsatt. Tårene samlet jeg på store flasker. Det ble magasiner av gråt. Den dagen jeg flyttet, tok jeg alle flaskene med meg ut og tømte dem ved hengebjørka. Jeg strakte begge armene i været og sa høyt: Denne kjærligheten skal ikke ødelegge meg. Jeg fortjener det ikke, og min elskede fortjener det ikke. Denne kjærligheten er en grunnmur og en ressurs.
Det er mulig at mange naboer observerte denne hendelsen, for alle kjøkkenvinduene vendte ut mot bakgården. Jeg var kanskje en merkelig nabo, men det var rom for det på Lademoen. Fra denne dagen gjenopptok jeg mitt sterke, kjempende liv.
Susy
En kveld kom Susy inn i livet mitt, skjønt hun hadde ennå ikke fått noe navn. Hun kom fra ingen steder. Hun satt og mjauet foran ytterdøra og ville inn til meg. Hun drakk melk, og hun ville sitte i fanget. Jeg hadde vært i den store sorgen, og jeg takket for at jeg fikk kjenne den myke pelsen mot ansiktet og brystet. Hun var langhåret og skilpaddefarget. Jeg hadde aldri sett en så vakker katt før. Jeg visste hun snart ville forsvinne igjen, for alle forsvant jo. Men hun kom igjen og igjen, og igjen og igjen fikk jeg kjenne varmen fra pelsen hennes mot ansiktet og brystet. Til slutt forstod jeg. Hun hadde ikke noe hjem, så hun fikk et hjem hos meg. Jeg ga henne navnet Susy. Det minnet meg om vennlig sus og om det å suse av sted. Det minnet meg om bevegelse og framtid. Susy ble hos meg i 14 år, og hun elsket Innherredsveien like mye som jeg gjorde.
Flyttingen
Da de 40 kvadratmetrene ble for små, flyttet Susy og jeg. Da jeg fortalte til en nabo at vi skulle flytte, slo han oppgitt ut med armene og sa: «Men dere kan da ikke flytte! Vi har det jo så bra her!» Vi flyttet ikke langt, bare til Gamle Kongevei, for jeg ville ikke gi slipp på Østbyen. Susy hadde det fryktelig. Mange ganger rømte hun fra det nye hjemmet og tilbake til Innherredsveien. Jeg husker en episode der jeg observerte henne fra stuevinduet. Jeg så hvordan hun løp, ja pilte, med en utrolig målbevissthet. Hun ville hjem! Jeg visste ikke at katter kunne løpe så fort. Og jeg visste at jeg nok en gang måtte hente henne tilbake til det nye hjemmet vårt. På denne tiden arbeidet jeg på lærerhøgskolen på Rotvoll, og jeg syklet ofte til jobb. Jeg husker en dag med ekstremt regn. Ved et uhell hadde Susy sluppet ut, og hun hadde igjen løpt til Innherredsveien. Da jeg kom syklende, fant jeg Susy som satt og skrek utenfor det gamle kjøkkenvinduet vårt. Dette minnet slipper ikke taket. Det forteller alt om kjærligheten til et sted, og om savn.
Det mytiske stedet
Det er ikke likegyldig eller tilfeldig hvor man bor. Jeg hadde opplevd kjærlighet og sorg i Innherredsveien, og jeg hadde lagt igjen mange år der. I dag vet jeg at jeg ikke la årene igjen, men at jeg tok dem med meg som en skatt. Jeg fikk bo på Lademoen i mange år, og jeg begynte prosessen med å bli oppreist der. Det var formende år. Det var et sted for frihet og åpninger.
Da jeg flyttet, hadde jeg fremdeles med meg posen med glasskårene, og det var ennå en jobb å gjøre for meg med alt jeg trengte å bearbeide. For meg var det i bokstavelig mening en Guds lykke å bo på Lademoen disse årene av livet. Det har blitt som et mytisk sted. Det har blitt så viktig at stedet kommer i nattlige drømmer. Dette har jeg også opplevd med et annet fysisk sted, en hybel jeg hadde i starten av studietiden, og der det også skjedde mye som ble viktig for meg i livet videre.
Da jeg flyttet til Lademoen, kom jeg til en typisk arbeiderklassebydel som var, og er, i endring. Jeg er ofte på Lademoen. Jeg går i parken. Jeg tyvtitter inn i min gamle leilighet. Jeg besøker hengebjørka. Og sommer etter sommer kan jeg beundre den rike blomstringen på en av smijernsbalkongene. Jeg er ingen nostalgiker som ønsker meg tilbake til det som var. Endringer er ofte nødvendige og av det gode, men det er en sjel på Lademoen som må bevares og ikke gå tapt.
